Sanatorium
500 meter over Sognefjorden, på en berghylle med fantastisk utsikt, ble datidens beste sanatorium for behandling av tuberkulosepasienter bygget. Lyster sanatorium var da navnet på det som er kjent som Harastølen i dag. Her ble det utviklet et eget nærmest selvberget samfunn isolert fra omgivelsene. Ro, pleie og arbeid etter evne skulle gjøre de syke friske, og isolasjon skulle hindre smitte. Mange fikk hjelp, mange ble friske, men stedet hadde også eget kapell med likhus. Det var et rikholdig bibliotek, kulturtilbud av ymse slag, men bak det hele lå alltid usikkerheten og angsten på lur. På slutten av 1940-tallet kom effektive medisiner mot tuberkulosen, og ut i 1950-årene ble sanatoriet nedlagt.
Psykiatrisk sykehus
Men bygningene sto ikke tomme lenge. Fra 1959 til 1991 var det psykiatrisk sykehus her oppe. De som ble plassert her, 140 menn, sto nederst på rangstigen, og om behandlingen faktisk gjorde pasientene friskere, er jeg usikker på. Dette var en periode med elektrosjokk, reimer og innelukkede luftegårder, men ettersom årene gikk, ble det i alle fall mulig for de friskeste av pasientene å bruke naturen rundt også. Reformer innen psykiatrien førte etter hvert til avvikling av de store institusjonene, og i 1991 var samtlige pasienter overført til andre steder.
Asylmottak
Det gikk ikke mange måneder før huset igjen ble fylt opp, nå med flyktninger fra krigen i Jugoslavia. De første kom i oktober 1992, krigstrøtte og nedkjørte etter flukten fra en brutal borgerkrig. Denne gangen ble 323 mennesker puttet inn bak veggene her oppe på berghyllen. Det gikk ikke bra. Isolasjonen gikk på helsen løs for bosnierne som i all hovedsak var vant til en by-kultur med kafeer og gater som selvsagte møtesteder. «I 16 turbulente månader varte epoken med Harastølen som asylmottak. Fleire av romma var blitt ramponert av frustrerte flyktningar; forfallet kunne starte. Deretter vart det stilt. I mange år. No kunne forfallet herje heilt fritt.» skriver Oddrun Midtbø i artikkelen «Harastølen: Heim for dei utstøytte» i mars 2019.
Jasminas rom
Jasminas rom ligger helt oppe på kvisten. Utsikten kan ta pusten fra deg, og her levde tenåringsjenta fra Bosnia noen måneder i 1993. Tenåringsjentas drømmer og idealer henger fortsatt på veggene; Madonna, Morten Harket i Setesdalskofte, flotte modeller i tradisjonsrike norske strikkeplagg. Alt sammen klippet ut av ukeblader og tapet opp på de gråhvite veggene. I dag har tapen for alvor begynt å tørke inn, og flere av utklippene har havnet på gulvet, men de blå gardinene flagrer fortsatt i trekken.
Forfall – og nytt liv?
Da mottaket ble lagt ned i begynnelsen av 1994, ble huset stående tomt, forfallet fikk ta over, noen ganger med hjelp fra ungdom som snek seg inn og festet, noen ganger med hjelp fra husokkupanter som slo seg til her. Men bygningsmassen er solid i bunnen, og de siste årene har det blitt tatt flere initiativ til restaurering, og i dag er arbeidet i full gang. Målet er å omdanne stedet til hotell. Kanskje turistene vil sette mer pris på beliggenhet og utsikt enn de mange som ufrivillig har måttet tilbringe deler av livet sitt her oppe.
Sommeren 2021 fikk jeg muligheten til å besøke Harastølen sammen med to andre fotografer. Utstyrt med kamera fikk vi fri adgang til størstedelen av bygget. Det har resultert i to bildegallerier under temaet “Levd liv “, ett i farger; her, og et i sort/hvitt her.
